Opprinnelig ble Sibir befolket av nomader, fiskere og jegere. Sibirkatten stammer egentlig fra russiske immigranter som på 1700-tallet tok med seg katter når de flyttet til Sibir. Sibir var ikke et jordbruksland, og katten var derfor et elsket husdyr og trengtes ikke først og fremst for å holde rotter og mus borte.

Etterhvert, kanskje takket være krysning med villkatter eller det tøffe klimaet, utviklet kattene en lang, tykk og vannavstøtende pels. Det harde livet formet dem til utmerkede jegere. Langt fra Europa utviklet disse kattene seg til en frisk og herdig rase der bare de sterkeste dyrene klarte seg i det barske klimaet.

Etter en stund kom rasen tilbake over Uralbergene til Moskva og St. Petersburg. På 1980-tallet ble katteklubber oppmerksomme på at de enestående rase-egenskapene hos Sibirkatten var unik.

Da denne rasen er en krysning mellom den russiske katten og sibirske villkatter, har denne rasen god resistens mot infeksjonssykdommer. Det har også vist seg at allergikere ofte tåler denne rasen bra.

Rent genetisk har denne rasen vært adskilt fra fra europeiske katter i mer enn 100 år. I forbindelse med glasnost og Berlinmurens fall åpnet grensene seg mot øst, og Sibirkattene begynte å spres i Vest-Europa. Rasens opprinnelse kan ses på fra to ulike vinkler; på den ene siden har vi den planlagte avlen og oppdrett som startet i St. Petersburg i 1987. På den andre siden har vi de historiske benevningene fra det forrige Russland om store, langhårete katter fra de østre delene av landet, kalt Sibirkatter.

Det drøyde en stund før Sibirkatten ble etablert som rasekatt utenfor Russland. I 1997 ble rasen godkjent av Fédération Internationale Féline d´Europé (FIFe), og fra med 1998 fikk rasen sertifikatrettigheter. De 10 første Sibirkattene ble importert til Sverige i 2000, og den første til Norge var S*Knjazes Arina Krasa som kom til Trondheim i 2001. Pr. i dag har vi vel 40 Sibirkatter i Norge, med smått og stort.